Bunadsorakelet fra Saigon Bunadsorakelet fra SaigonHun var bare 13 år da hun begynte å jobbe som syerske i Saigon under Vietnamkrigen. I dag er hun en av Norges fremste bunadseksperter, og brenner for å holde liv i norske bunadstradisjoner. Viken Fiber presenterer Bak sterke lokalsamfunn finnes mennesker og bedrifter som skaper aktivitet, arbeidsplasser og tilhørighet. Gjennom denne serien løfter vi fram bedriftskunder som betyr noe ekstra i sine lokalmiljøer – og som hver dag bidrar til å holde lokalsamfunn levende. Det handler om presisjon. Hvis håndsømmen sys to millimeter for langt opp eller ned, vet alle som går på bunadskurs ved Heimen Grendehus i Rælingen hva de må gjøre. Sprette opp og sy alt på nytt. Å håpe at Ai Thi Nguyen ikke legger merke til det, er som å tro på julenissen. Den 72 år gamle bunadstilvirkeren ler litt av sin kompromissløse perfeksjonisme. Men det er kanskje den som har gitt henne posisjonen hun har i bunadsbransjen i dag. I nesten ti år har hun drevet den populære bunadsalongen Romerike Bunadstilvirker på Torget i Lillestrøm. Romerikinger i alle aldre vet hvor de finner henne, enten det er kommende konfirmanter som kommer innom for å ta mål og spise konfekt, eller en bunadsyer som trenger et tips eller en ny tråd. – En knapp eller tråd, jeg har jo masse, det er bare å forsyne seg, de trenger ikke betale, smiler Ai. – Det er bare hyggelig når folk kommer innom butikken. Butikken der bunader lever Tidligere samme dag. Vi finner Ai Thi Nguyen over et stykke bunadsliv ved sybordet innerst i den lille butikken som bugner av bunadsstoffer med utspring i alle landets distrikter. Hun byr på konfekt, før hun stolt viser fram veggen ved inngangsdøra. Her henger svennebrevene på rekke og rad. I 20 år var hun fast ansatt hos Heimen Husfliden som herreskredder, dameskredder, bunadtilvirker og tilskjærer, før hun som 60-åring tok steget hun så lenge hadde drømt om å ta, men ikke hadde våget: Starte sitt eget firma. I 2017 åpnet hun Romerike Bunadstilvikler. Siden hun kom til Norge som båtflyknting som 31-åring har hun viet mye av sin tid på å perfeksjonere faget, fra hun gikk tegning, form og farge på Jentoft videregående på 80-tallet til hun tok svennebrev som bunadstilvirker i 1994. Men hun har ikke alltid hatt like stor tro på sine evner. Når Heimen Husfliden i Oslo ringte for å tilby henne fast jobb som bunadstilvirker i 1997 ville hun først ikke tro det. – Jeg sydde skjorter for dem. Men jeg turte ikke en gang å søke jobb der. Bunad er jo selve symbolet på norsk identitet og kulturarv. Og jeg var jo ikke etnisk norsk! Da hun også ble oppnevnt til å være prøvenemd i bunadstilvirkerfaget, sluttet hun å være så beskjeden. At hun skulle være med å kvalitetssikre den nasjonale opplæringen av bunadstilvirkere! En større anerkjennelse kunne hun ikke få. VIKEN FIBER: TETT PÅ Bak kulissene i lokalsamfunnet Vi bygger ikke bare nettverk, men også grunnmuren for lokalt næringsliv. Ved å investere i fiber til både små og store aktører på Østlandet, sørger vi for at Romerike Bunadstilvirker og andre kan fortsette å skape verdier der folk bor. Lidenskap i hvert sting Det handler også om kjærlighet til skredderfaget. Den hun har hatt med seg hele livet. Derfor flyr tiden fra henne når hun sitter slik, og forvandler ullstoff og silketråder til norsk kulturarv. Klokka blir ofte elleve-tolv før den lille kvinnen låser seg ut, og tar bussen hjem. Hun gjør det meste selv, men ikke alt er like analogt. For selv om hun trives bedre foran symaskinen enn skjermen, er hun som alle andre også avhengig av digitale verktøy, og tilgang til et stabilt nett for å drive butikken, kommunisere med kunder og fylle kursene. Fibernettet, – en usynlig tråd, akkurat som den perfekte, skjulte sømmen. Men uten stabilt nett ville ikke bunadsalongen overlevd i 2026. Hun trer inn en ny tråd, påstår at hun fremdeles ikke trenger briller. Det er som blikket for søm ikke lar seg påvirke av at synet endres. Tålmodighet i en tynn tråd Å vite at noen trenger henne gir 72-åringen drivkraft. I dag er det tolv spente damer på Heimen Grendehus i Rælingen med hver sin medbrakte bunad. Klemmene sitter løst. Her har de møttes hver torsdag siden januar for å sy. Mangfoldet er påfallende: Britiske Laura, som bestemte seg for at hun skulle sy sin egen bunad den dagen hun fikk norsk statsborgerskap. Ann Kristin, sunnmøringen som etter et langt liv på Østlandet, bestemte seg for å sy sunnmørsbunaden til både seg selv og det to år gamle barnebarnet. Danya som har ønsket seg Oslobunaden lenge, og som får hjelp av moren, som allerede hadde broderikunstene i fingrene fra hjemlandet Syria. – Det er et helt eget fellesskap. Og en kjempefin måte å formidle kulturarv og tradisjoner på, forteller Laura. Og selv om alle sitter med hver sin søm, er det som om usynlige tråder av tålmodighet binder dem sammen. – Jeg har brukt snart 40 timer bare på broderiene på denne lille vesken. Jeg forstår nå hvorfor bunad er så dyrt! Det sukkes gjenkjennende rundt bordet. Men nettopp det at håndarbeidet er så tidkrevende gir dem en enorm mestringsfølelse. – Dette blir et evig minne, sier Ann Kristin og holder stolt opp en sunnmørsbunad størrelse 1 til 5 år, som har fått sitt eget brand: «This took me forever». Hun søker blikkkontakt med hun som binder sammen hele dette syfellesskapet – Ai. Det er mange som skal ha tak i henne. Romerikets svar på musene i filmklassikeren Askepott. Vi kan sy det, vi kan sy det! Hun snor seg langs sybordet, med sitt skarpe blikk og milde smil. Kritisk og oppmuntrende på samme tid. Skaper verdier Det sys, summes og småpludres rundt bordet, men når de får spørsmål om sin asiatiske mester bråvåkner de. – Ai er veldig dyktig! Hun er helt rå! Norges beste! Men den mest takknemlige av dem alle, er Ai selv. Å få lov til å dele av sin kunnskap betyr så uendelig mye. Hun syr ikke bare bunader, hun ivaretar viktig kulturarv, og bygger broer mellom generasjoner. Når kunder kommer innom butikken for å bestille bunad, foreslår hun nesten alltid et kurs i stedet. Nå har hun holdt kurs i 18 år både i Ullensaker og Rælingen. – Disse kursene betyr veldig mye for meg. Jeg kunne pensjonert meg, men jeg liker ikke å bare sitte hjemme. Jeg ønsker å videreføre alt jeg selv har lært, slik at disse vakre tradisjonene blir holdt i live. Ai Thi Nguyen kom til Norge som båtflykting som 31-åring. Siden den gang har hun bodd i Blystadlia. Der stiftet hun familie, og etterutdannet seg i skredderfaget. Sønnene fikk sine første romeriksjakker da de var 5 og 6 år gamle. Her er Kim Khiem Xuan Ho i romeriksbunad 17. mai i 1995. Vi er opptatt av å være mer enn en leverandør av teknologi. Gjennom investeringer i digital infrastruktur, samarbeid med lokalt næringsliv og støtte til initiativer i nærmiljøene ønsker selskapet å bidra til levende og bærekraftige lokalsamfunn på Østlandet. Les mer om Altibox Bedrift Les mer om fiber til din bolig
Viken Fiber presenterer Bak sterke lokalsamfunn finnes mennesker og bedrifter som skaper aktivitet, arbeidsplasser og tilhørighet. Gjennom denne serien løfter vi fram bedriftskunder som betyr noe ekstra i sine lokalmiljøer – og som hver dag bidrar til å holde lokalsamfunn levende. Det handler om presisjon. Hvis håndsømmen sys to millimeter for langt opp eller ned, vet alle som går på bunadskurs ved Heimen Grendehus i Rælingen hva de må gjøre. Sprette opp og sy alt på nytt. Å håpe at Ai Thi Nguyen ikke legger merke til det, er som å tro på julenissen. Den 72 år gamle bunadstilvirkeren ler litt av sin kompromissløse perfeksjonisme. Men det er kanskje den som har gitt henne posisjonen hun har i bunadsbransjen i dag. I nesten ti år har hun drevet den populære bunadsalongen Romerike Bunadstilvirker på Torget i Lillestrøm. Romerikinger i alle aldre vet hvor de finner henne, enten det er kommende konfirmanter som kommer innom for å ta mål og spise konfekt, eller en bunadsyer som trenger et tips eller en ny tråd. – En knapp eller tråd, jeg har jo masse, det er bare å forsyne seg, de trenger ikke betale, smiler Ai. – Det er bare hyggelig når folk kommer innom butikken. Butikken der bunader lever Tidligere samme dag. Vi finner Ai Thi Nguyen over et stykke bunadsliv ved sybordet innerst i den lille butikken som bugner av bunadsstoffer med utspring i alle landets distrikter. Hun byr på konfekt, før hun stolt viser fram veggen ved inngangsdøra. Her henger svennebrevene på rekke og rad. I 20 år var hun fast ansatt hos Heimen Husfliden som herreskredder, dameskredder, bunadtilvirker og tilskjærer, før hun som 60-åring tok steget hun så lenge hadde drømt om å ta, men ikke hadde våget: Starte sitt eget firma. I 2017 åpnet hun Romerike Bunadstilvikler. Siden hun kom til Norge som båtflyknting som 31-åring har hun viet mye av sin tid på å perfeksjonere faget, fra hun gikk tegning, form og farge på Jentoft videregående på 80-tallet til hun tok svennebrev som bunadstilvirker i 1994. Men hun har ikke alltid hatt like stor tro på sine evner. Når Heimen Husfliden i Oslo ringte for å tilby henne fast jobb som bunadstilvirker i 1997 ville hun først ikke tro det. – Jeg sydde skjorter for dem. Men jeg turte ikke en gang å søke jobb der. Bunad er jo selve symbolet på norsk identitet og kulturarv. Og jeg var jo ikke etnisk norsk! Da hun også ble oppnevnt til å være prøvenemd i bunadstilvirkerfaget, sluttet hun å være så beskjeden. At hun skulle være med å kvalitetssikre den nasjonale opplæringen av bunadstilvirkere! En større anerkjennelse kunne hun ikke få. VIKEN FIBER: TETT PÅ Bak kulissene i lokalsamfunnet Vi bygger ikke bare nettverk, men også grunnmuren for lokalt næringsliv. Ved å investere i fiber til både små og store aktører på Østlandet, sørger vi for at Romerike Bunadstilvirker og andre kan fortsette å skape verdier der folk bor. Lidenskap i hvert sting Det handler også om kjærlighet til skredderfaget. Den hun har hatt med seg hele livet. Derfor flyr tiden fra henne når hun sitter slik, og forvandler ullstoff og silketråder til norsk kulturarv. Klokka blir ofte elleve-tolv før den lille kvinnen låser seg ut, og tar bussen hjem. Hun gjør det meste selv, men ikke alt er like analogt. For selv om hun trives bedre foran symaskinen enn skjermen, er hun som alle andre også avhengig av digitale verktøy, og tilgang til et stabilt nett for å drive butikken, kommunisere med kunder og fylle kursene. Fibernettet, – en usynlig tråd, akkurat som den perfekte, skjulte sømmen. Men uten stabilt nett ville ikke bunadsalongen overlevd i 2026. Hun trer inn en ny tråd, påstår at hun fremdeles ikke trenger briller. Det er som blikket for søm ikke lar seg påvirke av at synet endres. Tålmodighet i en tynn tråd Å vite at noen trenger henne gir 72-åringen drivkraft. I dag er det tolv spente damer på Heimen Grendehus i Rælingen med hver sin medbrakte bunad. Klemmene sitter løst. Her har de møttes hver torsdag siden januar for å sy. Mangfoldet er påfallende: Britiske Laura, som bestemte seg for at hun skulle sy sin egen bunad den dagen hun fikk norsk statsborgerskap. Ann Kristin, sunnmøringen som etter et langt liv på Østlandet, bestemte seg for å sy sunnmørsbunaden til både seg selv og det to år gamle barnebarnet. Danya som har ønsket seg Oslobunaden lenge, og som får hjelp av moren, som allerede hadde broderikunstene i fingrene fra hjemlandet Syria. – Det er et helt eget fellesskap. Og en kjempefin måte å formidle kulturarv og tradisjoner på, forteller Laura. Og selv om alle sitter med hver sin søm, er det som om usynlige tråder av tålmodighet binder dem sammen. – Jeg har brukt snart 40 timer bare på broderiene på denne lille vesken. Jeg forstår nå hvorfor bunad er så dyrt! Det sukkes gjenkjennende rundt bordet. Men nettopp det at håndarbeidet er så tidkrevende gir dem en enorm mestringsfølelse. – Dette blir et evig minne, sier Ann Kristin og holder stolt opp en sunnmørsbunad størrelse 1 til 5 år, som har fått sitt eget brand: «This took me forever». Hun søker blikkkontakt med hun som binder sammen hele dette syfellesskapet – Ai. Det er mange som skal ha tak i henne. Romerikets svar på musene i filmklassikeren Askepott. Vi kan sy det, vi kan sy det! Hun snor seg langs sybordet, med sitt skarpe blikk og milde smil. Kritisk og oppmuntrende på samme tid. Skaper verdier Det sys, summes og småpludres rundt bordet, men når de får spørsmål om sin asiatiske mester bråvåkner de. – Ai er veldig dyktig! Hun er helt rå! Norges beste! Men den mest takknemlige av dem alle, er Ai selv. Å få lov til å dele av sin kunnskap betyr så uendelig mye. Hun syr ikke bare bunader, hun ivaretar viktig kulturarv, og bygger broer mellom generasjoner. Når kunder kommer innom butikken for å bestille bunad, foreslår hun nesten alltid et kurs i stedet. Nå har hun holdt kurs i 18 år både i Ullensaker og Rælingen. – Disse kursene betyr veldig mye for meg. Jeg kunne pensjonert meg, men jeg liker ikke å bare sitte hjemme. Jeg ønsker å videreføre alt jeg selv har lært, slik at disse vakre tradisjonene blir holdt i live. Ai Thi Nguyen kom til Norge som båtflykting som 31-åring. Siden den gang har hun bodd i Blystadlia. Der stiftet hun familie, og etterutdannet seg i skredderfaget. Sønnene fikk sine første romeriksjakker da de var 5 og 6 år gamle. Her er Kim Khiem Xuan Ho i romeriksbunad 17. mai i 1995. Vi er opptatt av å være mer enn en leverandør av teknologi. Gjennom investeringer i digital infrastruktur, samarbeid med lokalt næringsliv og støtte til initiativer i nærmiljøene ønsker selskapet å bidra til levende og bærekraftige lokalsamfunn på Østlandet. Les mer om Altibox Bedrift Les mer om fiber til din bolig